Jeg heter Kamilla Brastein, og jeg er mamma til en gutt som er født i juli 2007.

Som mamma vet jeg litt om hvordan det føles å ha konstant søvnmangel. Gutten min har heldigvis svært sjelden skreket uten å la seg trøste, men han har vært våken og sulten til alle døgnets tider helt fra da han ble født. Som mange andre mammaer har jeg lett etter god informasjon om dette med babyer og søvn.

På helsestasjonen fikk jeg tidlig rådet om å gi sønnen min grøt, men det hjalp ikke i det hele tatt. Den erfaringen deler jeg med mange andre.

Andre mente jeg bare burde la ham skrike. Men jeg er svært skeptisk til å bruke Ferbermetoden. Jeg har lest forskning som indikerer at det å la babyen ligge alene og skrike kan få negative konsekvenser på sikt. Enkelte eksperter argumenterer mot resultatene og mener at de ikke kan stemme. Men jeg ønsker ikke å ta sjansen. Det føles helt feil å forlate gutten min når han gråter.

Det opprører meg at helsepersonell og andre eksperter anbefaler å la babyen skrike seg i søvn. Hvordan kan de forsvare det etisk når forskningsresultater indikerer at det kan få konsekvenser for den lille? Vi ser gang på gang at anbefalinger endres når det gjelder voksne, selv om forskningen på langt nær er sikker. Et eksempel er bruk av østrogenpreparater for kvinner i overgangsalderen: Så fort man fikk mistanke om at medikamentet kunne gi økt forekomst av hjerte- og karsykdommer, gikk man ut og advarte. Hvorfor er vi ikke like påpasselige ovenfor barna våre?

Jeg skriver først og fremst som mor, men jeg er også ferdig med legestudiet. Jeg valgte å få barn før turnustjenesten, i august 2008 begynner jeg å jobbe igjen. Jeg har ikke legelisens nå, og jeg har dermed ikke hverken lyst eller lov til å gi medisinske råd. Jeg kommer heller ikke til å svare på epost der foreldre ber om spesifikke søvnråd. Men jeg tar gjerne imot ros og ris!

E-post: post@sovlillebaby.com